fredag 16. desember 2016

Vær snill med dyrene av Monika Isakstuen

"Og du vet hva de sier? Mødre som bryter opp, må tåle å se den mest fryktinngytende av alle fryktinngytende sannheter i øynene: Du har mislyktes i den ene oppgaven som virkelig betyr noe."
(Isakstuen, 2016, s. 96)


Vær snill med dyrene møter vi Karen som har valgt å forlate mann og barn. Eller egentlig har hun ikke forlatt barnet, men hun opplever at det å være 50% mor er det samme som å forlate. Hun er sykt redd for å ikke være flink nok med datteren og for å ødelegge henne med sitt fravær. Hun og mannen oppfører seg siviliserte og hyggelig med hverandre og de planlegger samværet helt etter boka, likevel får hun ikke indre ro på  at det hun gjør er bra nok.

Boken består stort sett av Karens tanker om egen innsats og alt som kan gå galt. Det er utdrag av dialog hun har med mor og lillesøster og tilbakeblikk til minner fra hennes egen barndom. Karen forsøker å overbevise omgivelsene om at hun er en moderne kvinne som lett takler å dele omsorgen for barnet, men innerst inne vet hun at det ikke stemmer. Hun går til familievernkontoret og lærer seg alle ord og uttrykk som forklarer følelser og utviklingen i den prosessen hun og familien skal igjennom, men det gjør ikke følelsen av å mislykkes noe mindre.



Fysisk er det mye luft i boken og noen av sidene består kun av noen få setninger med tekst. Kanskje hun skal vise at hun føler seg ganske tom, ikke vet jeg, men jeg liker layouten godt. Jeg liker hele boken godt. Jeg har selv barn og kjenner meg igjen i følelsen av at man aldri får til alt man skal og at ting alltid kan gjøres bedre. Med jevne mellomrom kommer det inn små historier om forholdet mellom mor og barn i dyreverden som forsterker de følelsene Karen har om sitt eget forhold til datteren- om det er en blanding av fakta og påfunn vet jeg ikke, men rent fakta kan det umulig være.

Boken var utrolig lettlest, men jeg likte historien godt og jeg tror den kan egne seg ypperlig til fordypningemnet på vg 3.

-Anne Brit-

Isakstuen, M. (2016). Vær snill med dyrene: roman. Oslo: Tiden norsk forlag.




torsdag 8. desember 2016

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

"Heldigvis kommer det ikke flere kunder den dagen. Kunder har alltid vært et slit for de fleste businesser. Et såkalt drawback. Og kunder har det liksom med å komme" (Weberg, 2014, s. 88)

Jeg har lest Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg. Boka er litt sånn at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte, er det supermorsomt eller er det bare tragisk? Blir jeg arrestert av empatipolitiet hvis jeg ler for mye?



Hovedpersonen prøver så godt hun kan å unngå menneskelig kontakt og innbiller familien at alt er skikkelig på stell. Hun flytter for seg selv for å studere i Oslo, men ender opp med å gjøre omtrent ingenting. Det å unngå andre folk krever såpass mye planlegging at det blir en dagsjobb i seg selv og hun ender opp i noen utrolige situasjoner hver gang tilfeldighetene tvinger henne ut døra. Når studielånet slutter å komme og hun skal ut på arbeidsmarkedet blir det hele bare enda mer komisk. Jeg synes likevel det er veldig underholdende og ler godt ganske ofte, men er det egentlig lov liksom, når folk er så snåle? Det er jo synd på henne.

Vi ser omverden kun gjennom hennes øyne, så hvordan hun oppfattes av omgivelsene er litt usikkert. Ved et tilfelle er det en annen person som omtaler henne som tilbakestående og det må vel i det minste være en autismediagnose ute og går her. Skikkelig mangel på sosiale antenner er det i hvertfall.

Når det gjelder fordypningsemnet så kan elevene hos oss skrive om "vanskelige relasjoner" og her kan nok boken kanskje passe inn.

På bildet ser dere også oppfølgerboken som jeg også kommer til å lese,  Det er heldigvis ingen som trenger meg.


 Weberg, L. M. (2014). Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Oslo: Aschehoug.