tirsdag 15. mars 2016

De urolige av Linn Ullmann

Bildet er hentet her
Linn Ullmann har skrevet romanen De urolige basert på samtaler med sin far, Ingemar Bergman, om livet, relasjoner og det å være urolig. Hun har i tidligere intervjuer uttalt at hun avskyr såkalte kjendisbøker, og denne romanen er absolutt ikke det. Den er biografisk, ja, men ikke utleverende. Hun fletter elegant sammen opplevelser fra egen barndom og oppvekst, livet med aldrende foreldre med livet i sin egen "kjernefamilie" (som lik mange andre i dag består av min, dine og våre barn).

Og, Linn Ullmann er urolig. Som barn likte hun ikke andre barn, hun forstod dem ikke. Hun skildrer et intenst og angstfyllt savn etter mamma Liv når hun av ulike årsaker reiste vekk fra henne. I forholdet til sin kunstnerfar finnes det mye kjærlighet i relasjonen, men det skinner også klart igjennom i boka hvor kontrollerende og bestemt han var. Ullmanns skildring av far-datterforholdet gav meg en mulighet til å reflektere over mitt eget far-datterforhold. Det er fint å kunne reflektere over ting og hendelser du bærer med deg i livet når du ser på det med voksenøyne. Jeg opplevde at romanen på ett vis åpnet opp for min egen refleksjon, og det virket rensende og oppklarende.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er hvordan oppvekstmiljø påvirker samt hvor talentfull Linn Ullmann er som forfatter. Hun komponerer denne romanen mesterlig, og språket er så fantastisk!

I vår lille boksirkel på Mailand vgs gir vi terningkast etter at bøkene er diskutert. Denne boka fikk en sekser fra meg, og den vil garantert bli gitt bort i gave ved passende anledninger:)
-Kristin-

Ullmann, L. (2015). De urolige. Oktober.

tirsdag 1. mars 2016

Det som en gang var jord av Simon Stranger

I løpet av de siste månedene har jeg lest Simon Strangers bøker om Emilie: Barsakh, Verdensredderne og De som ikke finnes (RysjeKristins har tidligere blogget om to av de her og her). De første tittlene har vi også kjøpt klassesett av slik at Mailandelevene kan lese ungdomsbøker som engasjerer politisk:)

Jeg har nå også lest hans siste bok,  Det som en gang var jord, som i større grad henvender seg til voksne lesere. Handlingen finner sted på et ikke navngitt sted og beskriver hvordan det føles å leve bak en mur, under beleiring og uten mulighet til å skaffe de tingene man trenger for å leve et fullverdig liv slik vi kjenner det.
Bildet er hentet her


Vi møter familiefaren Mikael som opplever at utdannelse og bakgrunn ikke lenger spiller noen rolle når man er innelåst og uten mulighet til å endre sin situasjon. Den tar for seg kjærlighetsforholdet mellom Mikael og kona og hvordan det sakte men sikkert endrer karakter og flater ut i den vanskelige hverdagen. Hva skjer nå en mulighet for endring plutselig dukker opp? Skal man lytte til sin indre samvittighet eller gjøre det man kan for å bedre familiens kår? Han bestemmer seg for å gripe muligheten selv om han vet at handlingene han utfører kan gjøre store skader på de som lever sine vanlige liv utenfor muren.

Det er lett å dra koblinger til okkupasjonen og konflikten mellom Israel og Palestina og hvordan vanlige folk, med sine vanlig følelser og problemer velger å handle som de gjør når situasjonen er prekær. Alle ønsker vel bare det beste for sine egne?

Jeg har også nylig lest The road av Cormac McCarthy og jeg finner en del fellestrekk i leseropplevelsen. Der The road var dyster, dyster og  dyster inneholder Strangers bok mye mer håp, men det er den samme engstelige, småredde følelsen man sitter med etterhvert som handlingen skrider frem. Håpløsheten og engstelsen for barnet i boka. Jeg vil tro at dette er noe som voksne plukker opp lettere enn ungdom og at boken derfor ikke vil passe like godt til de som likte de siste ungdomsutgivelsene til Stranger.

Jeg vil anbefale den til de som tåler å bli eksponert for harde kår og vonde følelser. Boken er rask og lettlest, men den sitter lenge i kroppen.

Simon Stranger. (2015). Det som en gang var jord : roman. Tiden.

-Anne Brit-